Når ulykker inntreffer

Alle som driver en eller annen ekstremsport er klar over at de tar en risiko utover det vanlige. Å hoppe fra fjell eller høye bygninger med en liten fallskjerm på ryggen er åpenbart en farlig øvelse og faren for at man selv kan komme til skade, eller remaxresdefault (19)tt og slett omkomme er selvfølgelig påtakelig og en realitet som en hver utøver må forholde seg til. Men en ting er at man utsetter seg selv for skade, med de smerter og lidelser det måtte føre med seg. En annen sak er det at en dels kan utsette andre for fare dels at en gjennom denne form for selv-skade, kan komme til å bli en byrde både for de nærmeste, og for samfunnet.

Forsikringer

De aller fleste fritidsaktiviteter dekkes av de fleste forsikringsselskapers vanlige reiseforsikringen. Men de aller fleste ekstremsporter faller utenfor det de fleste av oss vil kalle vanlige fritidsaktiviteter slik at skader som oppstår når man utøver slike neppe vil bli dekket. Flere selskaper tilby imidlertid en tilleggsforsikring for ekstremsport. Mot å betale et ekstra beløp vil man være dekket ved f.eks. sports- og fritids-dykking under 40 m, uorganisert luftsport og motorsport i trening og konkurranse. Har man til hensikt å bedrive kampsport eller BASEhopping må man imidlertid gjøre det helt på egen regning og risiko.

Skattebetalerne må ta regningen

Hvem er det så som betaler regningen når en basehopper forulykker? Det er ingen forsikring som dekker de skader som hopperen påføres eller det det koster for å redde vedkommende fra en fjellhylle kanskje flere hundre meter over bakken. Arrangørene av konkurranser eller treningsleirer gjør det heller ikke, for alle som hopper i slike sammenhenger må skrive under, på at arrangørene fraskriver seg ethvert ansvar. Og ettersom den enkelte neppe, hverken kan, eller vil, ta regningen, så er det nok skattebetalerne som må gjøre det.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *